STYRELEDEREN HØYT OPPE

 Kjell Fjeldheim, styreleder i Aalgaard Bygg, og sønnen på toppen av Mont Blanc i september i år.

Kjell Fjeldheim, styreleder i Aalgaard Bygg, og sønnen på toppen av Mont Blanc i september i år.

– DET VAR ET EVENTYR 

Slik beskriver styreleder i Aalgaard Bygg, Kjell Fjeldheim (52), årets far-sønn-tur på 4.810 meter, en tur bare halvparten av de som prøver, lykkes med. 

Årlig dør rund 20 mennesker på vei opp til Mont Blanc.

– Men det er de som utfordrer skjebnen, -som går alene, gjerne også uten nok utstyr. Vi som har guide, får en kontrollert tur, sier han.

KONTINUERLIGE RAS

Helt kontrollert kan turen likevel aldri bli. Det går for eksempel kontinuerlige ras i området. Fjeldheim beskriver rasområdet som en ansamling stein og grus med en bredde på mellom 30-50 meter i en stor fjellrenne, der de fikk beskjed om å springe over så snart det hadde vært sammenhengende stillhet i 5-10 sekunder. De var ikke helt høye i hatten da de satte over det rasfarlige området på guidens ”Run!” i bekmørket, etter en kveld og halvvegs natt uten blund på øyet i et 16-mannsrom, med 15 menn og en kvinne som mer eller mindre klarte å få seg en blund på øyet i sine lakenposer, de fleste rimelig nervøse for den 650 meters høye fjellveggen som ventet dem klokken halv tre om natta. 

LOFOTEN I FJOR

Det var i fjor at han og sønnen, Dag Erik (24), ble enige om å ha en årlig far-sønn-tur, der den første gikk til Lofoten og Norges nasjonalfjell Stetind i fjor høst. Der fikk de to en ganske annerledes opplevelse enn den de hadde pakket og planlagt for. 

– Guiden stilte ikke opp. Så vi måtte reise hjem med uforrettet sak etter et døgn i Kjøpsvik, som forsåvidt var en opplevelse i seg selv, men ikke den vi hadde bestilt. I år var de derfor nøye med opplegget, og alt gikk som planlagt den gjeldende uken fra 10. til 17. september, -i alle fall nesten alt. 

TRENTE PÅ HØYDEN

– Vi måtte først akklimatisere oss. Trene på å være i høyden, gå, klatre og sove i høyden. Han forteller at han den andre natten etter hvert kjente ubehag da de overnattet i en hytte på 3.200 meter. 

– Jeg fikk problemer med pusten. Så jeg tenkte på hva vi gjorde med barna da de var små og hadde krupp, gikk ut på trappa i kjølen, -stod der lenge og ble skikkelig kald. Da jeg kom inn igjen la jeg hodet høyt – og sovnet. Følelsen kom heldigvis ikke tilbake. 

PÅ SOVESAL

Fredagen tok de et fullpakket tog sammen med andre turister og guider opp til 2.370 meter. Veien videre gikk til fots opp til hytta på 3.167 meter, der den virkelige turen skulle begynne klokken halv tre på natten. 

– I hytta, som verken hadde strøm eller innlagt vann, var det plass til rundt 80 mennesker. Vi hadde med oss våtservietter og hodelykt. 

Etter en kjapp middag kom de seg i seng til klokken 20.00, -men det var umulig å sove. 

– Da vi i lyden av mange ulike folk, alle nervøse og urolige for det som ventet, så på hverandre rundt midnatt, kunne vi ikke annet enn å le. 

RETT OPP

Etter å ha sett på klokka hvert kvarter viste den endelig to. Da ble frokosten servert. Halv tre stod vi utenfor den bratte fjellveggen på 650 meter. Etter å ha forsert rasområdet begynte klatringen, som styreleder Fjeldheim mener ingen må være spesielt klatretrent for å kunne klare. 

– Men man kan ikke ha høydeskrekk. 

Han beskriver likevel klatreturen som krevende. 

– Pulsklokka viste 180 i puls, så vi jobbet. 

Vel oppe utstyrte de seg med isøks og stegjern og la ut mot toppen. 

– Kvart på sju steg solen opp, og da vi halv åtte nådde toppen var det å se seg rundt nærmest en religiøs opplevelse, en opplevelse de imidlertid ikke fikk dvele lenge med. 

KREVENDE NED

– Guiden skysset oss fort videre. Nedturen krever også sitt, noe vi etter hvert fikk kjenne. Vi ble etter hvert skikkelig slitne, ikke bare på grunn av høyden, men også fordi turen i seg selv er fysisk krevende og sporet vi går i ikke bredere enn halvmeteren. Skulle du gå skjevt, kan du fort havne i Italia på den ene siden eller i Chamonix på den andre.

Åtte og en halv time tok turen ned til hytta de startet ved, og da var det fortsatt en og en halv time igjen ned til toget. Nedover fikk de også kjenne på hvor lite som skal til for at noe kan gå galt. Det skjedde da de skulle passere et lag på fire som var på vei oppover. 

NESTEN GALT

– Guiden hadde fortalt oss hvordan vi skulle tråkke hardt i snøen og samtidig benytte isøksa til å holde oss fast med, spesielt i møte med folk som kom oppover. 

De så gjorde, men bakerste mann i følget på fire skled, noe som gjorde at både guiden og sønnen til Fjeldheim begynte å seile nedover. 

– Jeg kastet meg på magen og spente meg fast i snøen. 

Han kjente hvordan tauet strammet seg før det heldigvis stoppet. 

– Jeg ser det forskrekkede blikket til Dag Erik som henger i tauet, før guiden får kontroll.

MED SPEILREFLEKS

Kjell Fjeldheim hadde i motsetning til de fleste andre som nøyer seg med mobiltelefonen eller får guiden til å ta bilde av dem, med seg speilreflekskamera på hele turen – og tok mange bilder. Noen av dem ser du her. 

– Hvor går far-sønn-turen neste år? 

– Da skal vi holde oss i Norge. Planen er å bestige Norges tredje høyeste topp og så se hvor mange topper på 2.000 meter vi klarer i Jotunheimen i løpet av tre dager.